Menneskerettighetene har etter hvert blitt ganske omfattende, noe vi skal være svært fornøyde, særlig når de blir overholdt. Dessverre for mange mennesker har det ikke alltid vært slik og spesielt i gamle dager var det ikke noe som het menneskerettigheter.  Etter lange maktkamper før og etter den andre verdenskrigen, ble FN og medlemslandene endelig enige om et vern som skal beskytte mennesker mot overgrep på mange områder. Noen av områdene som menneskerettighetene tar for seg er retten til et liv i sikkerhet, rett til privatliv, frihet fra tortur, religionsfrihet, rett til jobb og vern mot å bli diskriminert.

Menneskerettighetenes grunnlag

Tanken rundt menneskerettigheter er ikke ny og ble luftet første gang under Confusius, en lærer og filosof fra Kina, som levde mer enn 500 år før kristi. Men vi skulle helt frem til 1948 før et sett rettigheter kunne undertegnes av en lang rekke land. Det har tidligere vært nedfelt menneske-rettigheter i andre land, blant annet i England, som vedtok en rettighetserklæring i 1689 og også i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, ble en rekke menneskerettigheter nevnt. Disse to erklæringer har vært et forbilde for flere europeiske land som har skrevet lignende rettigheter inn i landets grunnlov.

Med andre verdenskrig frisk i minne, ble menneskerettigheter igjen et viktig tema internasjonalt. Etter den omfattende krigen og mange brudd på det som skulle være basale rettigheter for alle mennesker, ble FN opprettet og her var en av de viktigste temaene, og ivareta menneske-rettighetene. Under generalforsamlingen i 1948 ble så verdenserklæringen (Universal Declaration of Human Rights) vedtatt av alle medlemslandene og disse skulle være med til å sikre at overgrep mot mennesker ble unngått så vidt mulig. Dette dokumentet er det viktigste vi har innen det arbeidet for menneskerettigheter. Siden har det blitt vedtatt to menneskerettskonvensjoner i 1966 og disse skal sikre folks økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle rettigheter.

Gjennomføring av menneskerettighetene

For å få gjennomført at stater overholder de internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, så må hver enkel stat ratifisere konvensjonene. Dette betyr at de forplikter seg til å følge dem. Det er flere organer innen FN som følger med på at alle land overholder sine forpliktelser og skjer dette ikke, så kan de bli stevnet inn for den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Denne domstolen skal være med til å sikre at alle stater, som har akseptert konvensjonene, rent faktisk også følger dem.

Det er etablert flere andre mekanismer som er med til å overvåke at menneskerettighetene ikke blir brutt. Spesielt i situasjoner hvor det er krig, som i Syria, er det viktig å sikre at folks rettigheter ikke blir satt til side. Dette er blant annet en jobb for flere av de komiteene som finnes innen FN og en av de viktigste er menneskerettskomité.

Norge

Det har vært et ønske gjennom mange år å gi de internasjonale menneskerettskonvensjoner en sterk rettslig stilling i Norge. For å få til dette var det nødvendig med et tillegg i Grunnloven og dette ble vedtatt i 1994 hvor paragraf 110 c ble satt inn. Første ledd av bestemmelsen sier følgende:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.»

Siden ble menneskerettsloven vedtatt i 1999 og her ble fem av de internasjonale konvensjonene lagt inn under den norske loven. Her står det blant annet: «konvensjonene skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning».